Når effektivitet blir mistenkelig
La oss være ærlige: Hvis du hadde sett noen bruke en spikerpistol på et bygg, ville du da ropt "juks!" og krevd at de hentet frem hammer og håndsag? Neppe. Likevel har jeg stått i akkurat den situasjonen – eller nesten.
En eldre snekker tok en pause, lente seg på hammeren og spurte meg: «Hvordan klarer du å jobbe så fort?» Jeg, som akkurat hadde rundet av en vegg på rekordtid, svarte: «Jeg bruker spikerpistol.» Han så på meg med et lurt glimt i øyet og sa: «Du jukser.» Som om jeg hadde sneket i køen til det store snekkernes mesterskap.
Men han stoppet ikke der. «Du sager vel med elektrisk sag også, og ikke med håndsag?» Jeg kunne like gjerne innrømmet at jeg også bruker vater, målestokk og – skrekk og gru – laser. For når ble effektivitet og moderne hjelpemidler et tegn på svakhet?
Blyantens romantikk og Mac’ens realitet
La oss ta en annen bransje: skriving. I gamle dager ble det sagt at ekte forfattere brukte blyant og papir, og bare de mest radikale torde gå til anskaffelse av skrivemaskin. I dag? De fleste skriver på Mac, har Dropbox som backup og bruker kanskje ChatGPT som sparringspartner. Og ja, jeg er en av dem.
Men spør du noen nostalgikere, så er det nesten som om hver eneste tastetrykk i Word er en snarvei til helvete. Som om litteraturens storhetstid døde ut samtidig som blekkhusene. Likevel – ingen leser en bok og vurderer kvaliteten ut fra hvilket verktøy som ble brukt. Det står aldri på forsiden: «Skrevet med fyllepenn og tårer.»
Kunstnerens gamle rutenett har fått strøm
Det samme gjelder i kunstens verden. I gamle dager brukte malere rutenett for å overføre et motiv fra skisse til lerret. Det var en arbeidsmetode, et hjelpemiddel. I dag bruker mange digitale projektorer eller AI-genererte forslag som utgangspunkt. Er det juks? Eller er det bare et nytt rutenett, bare med strømtilkobling?
Vi ser det også i designverden. Arkitekter som før satt bøyd over tegnebordet, bruker nå avanserte 3D-programmer for å visualisere prosjektene sine. Ingen sier at de "jukser". De kaller det smart.
Fra Google til AI – og skepsisen følger med
Å søke på Google er for lengst blitt en akseptert del av enhver oppgaveskriving. Men nå som språkmodeller som OpenAI og Perplexity gir deg direkte svar i stedet for lenker, oppstår det en ny skepsis. Som om vi skulle sitte med papirleksikon igjen, bare for å "føle på prosessen".
Men det er ikke juksemakerne som bruker disse verktøyene – det er de nysgjerrige. De som ønsker å komme frem til essensen raskere. Det handler ikke om å hoppe over læring, men om å effektivisere den. Teknologi er ikke et hinder for dyktighet – det er en bro.
Verktøyet gjør deg ikke til kunstner – innsatsen gjør det
Jeg bruker AI daglig i mitt skrivearbeid. Men det betyr ikke at jeg slutter å skrive selv. Først lager jeg en ingress, så skriver jeg 5–7 avsnitt, og så spør jeg AI-en: «Er jeg på rett spor? Er det for rotete? Mangler jeg rytme?» Det er som å ha en redaktør som aldri sover og alltid har kaffe i koppen.
Noen ganger gir AI meg et nytt perspektiv. Andre ganger bekrefter den bare at jeg er på rett vei. Den skriver ikke for meg – den går sammen med meg.
Juks? Nei. Det er bare ny teknologi.
Vi må slutte å late som om nye verktøy gjør gamle ferdigheter irrelevante. En spikerpistol gjør deg ikke automatisk til snekker – like lite som en laptop gjør deg til forfatter. Det er fortsatt mennesket bak som bærer talentet, lidenskapen og kreativiteten.
Og det samme gjelder for maling, skriving, snekring og tenkning. Moderne verktøy utstyrer oss for fremtiden – de truer ikke vår fortid. En pensel erstattes ikke av en projektor, men de kan samarbeide.
Så neste gang noen løfter et øyebryn og kaller det "juks" fordi du bruker moderne hjelpemidler, smil bredt og si: «Nei, jeg jukser ikke. Jeg bygger raskere, smartere – og kanskje til og med bedre.»
For verktøyet er bare starten. Magien? Den ligger fortsatt i dine hender.