Det er noe ved Meg McLeans bilder som får meg til å stoppe opp — som om jeg blir invitert inn i en samtale som allerede pågår. Hun maler landskapet slik det er, men også slik det føles — med lag av lys og luft som får selv de enkleste motivene til å vibrere av liv.
Meg bor i Lyme, New Hampshire, omgitt av åser, enger og gamle steingjerder som snor seg gjennom skogen. Her finner hun mye av inspirasjonen til maleriene sine — ofte malt ute i selve landskapet, en plein air, med malerkasse og staffeli pakket med på tur. Hun har fortalt meg at hun foretrekker å jobbe slik, ikke bare fordi hun elsker å være ute, men fordi naturen alltid har en rikere fantasi enn vi mennesker kan forestille oss. Når hun maler under åpen himmel, blir bildene hennes som øyeblikksnotater — fanget i farten, med vinden i håret og sollyset som flytter seg mens hun maler.
Å se Megs prosess er å forstå at det ikke bare handler om å male det man ser, men om å vente på den gnisten — det øyeblikket hvor landskapet plutselig åpner seg. Hun forteller om hvordan det kan skje mens hun kjører langs en landevei eller går tur med hundene. Kanskje er det lyset som treffer en ås på akkurat riktig måte, eller et felt med løvetann som folder seg ut i kveldssolen — små ting, men nok til å få henne til å stoppe opp og se.
Når det skjer, vet hun med én gang at det er begynnelsen på et maleri. Noen ganger setter hun opp staffeliet der og da, andre ganger tar hun notater i raske skisser og fargestudier for å jobbe videre i atelieret senere. Der kan bildene vokse til større formater, lag på lag, men alltid med den første, levende følelsen intakt.
Det er denne balansen mellom det observerte og det uutsigelige som gjør bildene hennes så særegne. De fanger ikke bare et sted, men også det flyktige øyeblikket hvor noe faller på plass — en stille erkjennelse av landskapets egen rytme.
I tillegg til maleriene har Meg også en lang karriere som illustratør for barnebøker og magasiner. Arbeidene hennes har vært publisert i Click, Zoo Books, Muse og Weekly Reader, blant annet. Også i illustrasjonene ligger den samme sansen for fortelling skjult i det hverdagslige — en lekenhet og varme som gjør at verden føles større, men også nærere.
Meg er utdannet ved Cranbrook Academy of Art i Michigan, hvor hun tok sin MFA i maleri og tegning. Hun er også medlem av Copley Society of Art i Boston. Men det er ute i åsene rundt Lyme, med staffeliet satt opp langs en grusvei eller i en kajakk på en speilblank innsjø, at jeg tror hun trives aller best — alene med landskapet og med blikket skjerpet for det øyeblikket når verden viser seg frem, akkurat slik den er.
Når jeg ser på Megs malerier, får jeg følelsen av å bli minnet på noe viktig — at skjønnheten ikke alltid roper høyt, men ofte finnes i det som ligger rett foran oss, hvis vi bare tar oss tid til å se. Det er den kvaliteten som gjør arbeidet hennes så sjeldent: en tro på at landskapet bærer med seg både historie og hemmeligheter, og at det alltid er noe der ute som venter på å bli oppdaget.
se mer her: megmcclean.com