Jeg skal skrive 30 korte historier som jeg har gitt navnet «Gi meg tid - Ingen avtale, bare et mønster.» Første artikkel heter også Gi meg tid.
Gi meg tid
Det var den slags dag hvor solen kom og gikk som en litt lunefull venn. Skyene drev sakte over himmelen, og lys og skygge lekte over stiene. Vinden trakk lett i trærne langs vannet, som om den bare ville minne dem om at den fantes. Det luktet svakt av tørt løv og nylig klippet gress, med et snev av jord – som om bakken pustet ut etter regnet som falt kvelden før.
Han hadde som vanlig lagt ut på sin formiddagstur rundt vannet midt i parken – en rundtur han hadde gått nesten hver dag de siste årene. Beina fant rytmen av seg selv nå. Han kjente de faste svingene i stien, knastingen under skoene, og den stille tryggheten i å vite at han snart ville nå frem til den luneste siden av parken. Der, med ryggen til vinden og utsikt mot det blikkstille vannet, sto en rad med benker – og på én av dem satt ofte Rosa.
De hadde møttes der for litt over et år siden, helt tilfeldig. Han hadde satt seg ned for å hvile. Hun hadde allerede sittet der en stund, med en bok hun ikke leste. Samtalen mellom dem oppsto naturlig, nesten umerkelig. Ikke noe stort, bare et spørsmål om været, en kommentar om en hund som løp forbi. Men siden den gang hadde det utviklet seg til en slags rytme. Ikke en avtale. Ikke et løfte. Men et mønster. Samme benk. Samme tid. Noen ganger snakket de lenge. Andre ganger ble det bare noen ord, noen nikk, en stillhet de delte og lot stå.
Rosa satt allerede på benken da han nærmet seg. Hun hadde skjerfet løst knyttet rundt halsen og hendene hvilte rolig i fanget, som om de hadde all tid i verden. Hun satt med overkroppen lett fremoverbøyd, som om hun lyttet – til vannet, vinden eller kanskje bare til egne tanker. Da hun så ham komme rundt svingen med jevne skritt, kjente hun det samme lille løftet i hjertet. Et pust av glede. Ikke stor, men ekte.
Han nikket til henne da han satte seg ned ved siden av henne. Ikke for nært, ikke for langt unna. Akkurat passe.
Det gikk kanskje ett minutt før Rosa, med en myk stillhet i stemmen, sa:
– I dag har jeg tenkt på tid, sa hun, uten å se på ham.
Han svarte ikke med én gang. Han visste at hun likte å starte en tanke og la den vandre. Hun trengte ikke bli avbrutt.
– Jeg hørte en sang i dag morges. Den hadde en linje jeg ikke får ut av hodet: “Colours in my tears / Change throughout the years.” Er det ikke rart, hvordan sorgen forandrer farge?
Hun sa det nesten hviskende, som om hun smakte på ordene igjen.
– Før var sorgen blå. Tung, kald, dyp. Nå er den noe annet. Fortsatt fuktig, fortsatt til stede, men kanskje mer som grådis. Den legger seg rundt minnene uten å kvele dem.
Hun smilte svakt.
– Jeg tror tårene våre bærer pigmenter fra det vi har levd. Hver farge er et spor – av noe vi har elsket, fryktet, mistet eller håpet på. Og kanskje… kanskje er det en god ting at de forandrer seg. Det betyr vel at vi gjør det også.
Han nikket sakte.
– Kanskje det er slik vi vet at vi fortsatt lever. Ikke ved å le hver dag, men ved å merke at det vi gråter over, endrer form.
Han så på henne, kanskje litt overrasket. Ikke fordi ordene var rare, men fordi de traff noe i ham.
– Det forsvinner ikke, la hun til. – Det bare skifter tone.
Hun vendte seg sakte mot ham. Øynene hennes var klare, stemmen fast, men myk.
– Jeg tenker på de årene da alt gjorde vondt. Alt var mørkt. Nå… jeg vet ikke. Det er fortsatt der. Men det har blitt noe annet. Noe jeg kan holde i hånden uten å trekke meg unna. Uten å kjenne frykten røre ved det.
Han nikket, og de satt en stund i stillhet, som om de begge kjente på hva det betydde å holde sorgen – ikke for å analysere den, men for å anerkjenne den.
– Hva slags tid ønsker du deg nå? spurte han etter hvert.
Hun trakk på skuldrene og smilte svakt.
– Ikke mer, nødvendigvis. Bare… kanskje mer plass i den jeg allerede har.
De lo begge, lavt og varmt. Det var noe sant i det. Noe enkelt og menneskelig.
– Jeg føler at alt skal fylles hele tiden, sa hun. – Dager, tanker, kjøleskap. For ikke å snakke om min venn TV’n. Den fyller meg opp og stjeler min tid så snart jeg slår den på. Det er så lite rom igjen til bare å være.
En kvinne med barnevogn trillet forbi. Barnet sov. Begge fulgte henne med blikket, før øynene fant veien tilbake til vannet.
– Det der, sa Rosa lavt. – Det er en tid man tror skal vare evig.
Han nikket.
– Og så våkner man en dag, og de har flyttet ut.
Hun smilte.
– Jeg pleide å trille mine to rundt akkurat slik. Lange turer. Ikke bare for å få dem til å sove, men for å få meg selv til å holde ut. Det var mye kjærlighet, men også mye kaos.
– Jeg husker det godt, sa han. – Den følelsen av å være nødvendig hele tiden. Det var vakkert. Men utmattende også.
– Og så… så plutselig trenger de deg ikke på samme måte lenger, sa hun. – Først føles det som frihet. Men det går fort over. Det blir et tomrom man ikke helt vet hva man skal fylle med.
– Jeg prøvde med hagearbeid, sa han og lo. – Og å lære meg fransk. Det ble mest til kaffe og kryssord.
– Jeg begynte å skrive, sa hun. – Ikke for noen. Bare for meg. Tanker, minner. Og dikt. Mange dårlige dikt. Men det hjalp.
– Tror du vi var gode foreldre? spurte han plutselig.
Hun tenkte seg om før hun svarte.
– Jeg tror vi var til stede. Og det er kanskje det viktigste. Ikke å gjøre alt riktig. Men å være der.
Han så utover vannet, som nå kruset seg i små sirkler etter et lett vindkast.
– Tenk at det begynte sånn – med noen små spark fra innsiden og trøtte øyne over en barneseng. Og nå sitter vi her og snakker om ildfluer og tid.
– Kanskje det er nettopp det tid er, sa hun. – En sirkel. Eller en spiral. Ikke borte. Bare i ny form.
Så ble det stille igjen. Og det var da hun sa det, nesten lavt, som til seg selv:
– Det var en annen del av sangen også. Før alt det poetiske.
Han snudde seg mot henne.
– “Jeg kan ikke se forskjell på de to / Alt er det samme for meg.”
Hun gjentok det sakte, med et lite sukk.
– Jeg tror det er det som skjer når man har levd lenge nok. Når man har sett både jubel og fall, og plutselig er det ikke så lett å vite hva som er hva. Gleden kan ligne på sårbarhet. Sorgen kan ligne på ro.
– Jeg tror det er den følelsen man får når alt begynner å flyte litt. Når det som før betydde noe, ikke lenger skiller seg ut. Når man har sett for mye, kanskje.
Han så på henne og nikket, som om hun hadde fanget noe han selv aldri hadde klart å sette ord på.
– Det er som om grensene mellom ting viskes ut, sa han. – Som om vi ikke lenger trenger å plassere alt i riktig boks. Det bare… er.
– Ja. Kanskje det ikke er like viktig lenger å vite hva som er rett eller galt, mørkt eller lyst. Kanskje det viktigste er at vi kjenner at det lever i oss. At noe fortsatt rører seg.
– Som farger i tårene, sa han stille. – De endrer seg, men de er fortsatt våre.
Hun smilte, og i øynene hennes lå det ikke resignasjon, men en slags ømhet over hvor uklart og vakkert livet faktisk kan være.
Han nikket.
– Jeg kjenner meg igjen i det. Noen ganger er det som om alt står stille, og dagene glir forbi uten farge.
– Og den linjen: “Jeg kan ikke vite hva du tenker.”
Hun så ned.
– Det fikk meg til å tenke på barna mine. Barnebarna. Jeg forstår dem ikke alltid. De snakker et språk jeg ikke alltid hører. Ikke fordi de er borte fra meg. Men fordi… jeg tror jeg er blitt litt usynlig for dem. Litt bak glass.
– “For sent, for langt bak,” sa han stille. – Jeg har kjent på det også.
Hun så opp, men smilet kom tilbake, mykt.
– Og likevel, “Livet er en sinnstilstand.” Det er det som holder meg gående. At alt er avhengig av hvordan vi velger å se det. Hva vi legger merke til. Hva vi slipper inn.
Han sa ikke noe, men kjente at det hun sa falt til ro et sted i ham.
– Jeg pleide å ligge under himmelen da jeg var barn, fortsatte hun, – og snakke med ildfluer. De svarte meg, vet du. I blink.
– Hvorfor sluttet du?
– Fordi jeg trodde det var sånn det skulle være. At man vokste fra det. Vi slutter å gjøre slike ting. Og så tror vi det er voksenlivet.
– Jeg snakket også med alt, sa han. – Trær, steiner, vinden. Alt hadde en stemme.
– Vi tror vi blir voksne, sa hun. – Kanskje vi bare slutter å lytte.
Hun satt en stund og vred litt på ringen på fingeren. En enkel gullring, slitt, men vakker. Kanskje en som hadde vært med på mye.
– Jeg har merket noe, sa hun. – Hver gang en frykt kommer og går, tar den med seg litt av sorgen. Ikke alltid. Men noen ganger.
Hun så ned i fanget, før hun løftet blikket igjen.
– Med hver frykt som passerer… forsvinner sorgen min. Ikke helt, men den blekner. Mister grepet.
– Det er én linje til jeg likte, sa hun. – “No lesson here.”
– Det er jo motsatt av alt vi får høre, svarte han. – At vi alltid må lære, vokse, forstå.
– Jeg tror ikke alt har en mening, sa hun rolig. – Noen ting er bare til for å oppleves.
Hun ventet litt før hun fortsatte. Øynene hvilte på vannflaten, som om hun ventet svar der.
– Som en stillhet som varer litt lenger enn du trodde du trengte.
Hun løftet hånden svakt, strøk over skjerfet i nakken.
– Som å sitte ved siden av noen uten å måtte si hvorfor du er der.
En liten latter. Ikke høy, men ekte.
– Kanskje er det nok at det finnes. At det berører, og så glir forbi.
– Det føles litt som en frigjøring, sa han.
– Det er akkurat det det er, sa hun og smilte.
Etter en stund så hun på klokken. Det var ingen steder hun måtte være, men hun likte å avslutte ting mens de fortsatt hadde litt glød.
– Jeg skal ikke holde deg, sa hun.
– Nei, svarte han. – Men jeg hadde ikke tenkt meg videre riktig ennå.
Hun nikket. Så de satt litt til.
Ikke som to som ventet på noe. Bare som to som hadde forstått at tid ikke alltid måtte brukes. Noen ganger kunne den bare deles.
Etter en stund reiser han seg og sier høflig farvel. Så legger han til:
– Av og til må vi si farvel til hverandre for å forstå hvor dypt våre sjeler trenger hverandre, og i hvert avskjed ligger allerede løftet om et nytt møte.
Hun smilte varmt tilbake, og inne i henne formet det seg en tanke hun ikke sa høyt:
At det ikke alltid er nødvendig med en konklusjon.
At det noen ganger er nok å bare få si:
Gi meg tid.