Elg i solnedgang – hvorfor blir vi aldri helt ferdige med dette motivet?

Jeg satt i vinterhagestua med iPaden i fanget. Det var varmt i gulvet, og gjennom de store vinduene så jeg ut mot friområdet. Før jeg begynte å male, skulle jeg bare lese litt aviser.

Fotball, kriger og problemer rundt omkring i verden. Jeg leste, trakk pusten og kikket ut igjen.

Der sto ei elgku under en ung bjørk og forsynte seg av skuddene. Solen sto lavt bak henne. Den kraftige kroppen ble en mørk silhuett mot den glødende himmelen.

Avisen fikk ligge.

Etterpå slo det meg at naturen nettopp hadde vist meg et motiv vi nesten har lært å smile litt av: elg i solnedgang. Men der og da var det ingenting komisk ved det. Det var bare et øyeblikk jeg ville ta vare på.

Hvor mange bilder av elg i solnedgang finnes det?

Det skulle vært morsomt å vite hvor mange elger som har stått på norske vegger. Men i kildene jeg har undersøkt, fant jeg ingen samlet, pålitelig opptelling.

«Elg i solnedgang» er heller ikke navnet på ett bestemt bilde. Det er blitt en betegnelse på en hel familie av motiver: elg ved et tjern, elg i skogkanten, elg foran fjell og elg mot en lysende himmel.

Motivet er malt og kopiert mange ganger. Skal man telle, må man dessuten skille mellom forskjellige originalverk og alle reproduksjonene av dem. Kunst i Skolens formidlingsopplegg hos Stiftelsen Lese beskriver nettopp denne lange tradisjonen med malerier og kopier.

Vi kan altså si at motivet har vært utbredt. Et bestemt antall ville være gjetning.

Har kjente kunstnere malt slike bilder?

Ja. Et viktig navn er Christian Skredsvig, som levde fra 1854 til 1924. Hans «Elg i solrenningen» trekkes fram som et kjent eksempel i denne tradisjonen.

Og her ligger en liten overraskelse: Solrenning betyr soloppgang. Ikke alle elgene vi forbinder med «elg i solnedgang», står altså i kveldslys.

Også Rolf Groven har laget et verk med tittelen «Elg i solnedgang». I hans nettgalleri er bildet registrert som et oljemaleri fra 1996, med målene 150 × 120 centimeter. Det er oppført som utstilt ved Galleri Amare i Stavanger. Det dokumenterer en tidligere utstilling, ikke at bildet henger der nå.

Elgmotivet har dermed også en plass i navngitte kunstneres produksjon, utover de anonyme bildene mange forbinder med det.

Hvor har elgbildene hengt?

Den norske stueveggen er en viktig del av historien.

Litteraturhuset omtaler «Elg i solnedgang» som et av de populære motivene i norske hjem, og knytter det til kulturhistoriker Arne Lie Christensens arbeid med hjemmenes bildekultur. Bildene forteller noe om hva mennesker ønsket å omgi seg med.

Et konkret eksempel finnes i en reportasje i Jakt & Fiske: Et elgmaleri av A. Hanset hang i finstua på en gård i Indre Østfold. Forfatteren husker det fra besøk hos besteforeldrene, over en sofa med grønt plysjtrekk.

Det er lett å forestille seg at et slikt bilde etter hvert rommer mer enn skog og dyr. Det kan bli knyttet til et hus, et menneske eller en barndom. Da ser man også noe av sitt eget liv når man ser på det.

Hvorfor liker vi elg i solnedgang?

Jeg tror noe av forklaringen ligger i hvor umiddelbart motivet virker.

Den mørke kroppen er lett å kjenne igjen. Det varme lyset møter den kjølige skogen. Elgen står der med en tyngde og ro som får blikket til å stoppe.

For noen kan bildet minne om jakt og skogsturer. For andre om hjemstedet eller en stue de besøkte som barn. Og noen liker ganske enkelt fargene.

Dette er min tolkning, ingen fasit på hvorfor andre velger bildet. Men jeg kjenner igjen noe av det fra mitt eget møte med elgkua: Mens avisen var full av uro, sto hun utenfor vinduet og spiste bjørkeskudd.

Den forskjellen gjorde inntrykk.

Hvorfor har motivet også blitt latterliggjort?

«Elg i solnedgang» har ofte fått merkelappen kitsch. I omtalen av motivets historie knyttes dette blant annet til masseproduksjon, sentimentalitet og skiftende oppfatninger av god smak.

Jeg synes likevel vi mister noe hvis vi avviser et motiv bare fordi det er kjent. Et bilde må gjerne vurderes etter hvordan det er laget. Farger, komposisjon og uttrykk betyr noe. Men popularitet alene forteller lite om kvaliteten på det enkelte bildet.

Og et velkjent motiv kan fortsatt oppleves på nytt.

Det oppdaget jeg fra stolen i vinterhagestua.

Min egen elg i solnedgang

Da jeg laget «Elg i solnedgang», lot jeg fargene bli sterkere og formene friere enn i en naturtro gjengivelse. Jeg ønsket å beholde den kraftige silhuetten og følelsen av himmelen som glødet bak henne, i et mer pop art-inspirert uttrykk.

Bildet er laget av meg i Procreate på iPad, uten AI eller filtre. Utgangspunktet var den elgkua jeg så utenfor vinduet.

Elgen dukker opp i flere av bildene mine, med forskjellige uttrykk. Den kraftige kroppen og den rolige tilstedeværelsen gir mye å arbeide med – enten jeg lar lyset, fargene eller blikket få mest plass.

I «Elg i solnedgang» står den mørke silhuetten mot en glødende himmel. Dette er bildet som vokste fram fra møtet med elgkua utenfor vinterhagen.

«Gyllen Elg» har et varmt, gyllent lys. Også her ligger inspirasjonen i nærheten til dyrene som kan dukke opp i hagen hjemme i Narvik og forsyne seg av nye skudd.

I «The Moose» er det elgens rolige, direkte blikk som står i sentrum. Her får motivet mer karakter av et dyreportrett.

Tre bilder av samme dyr, men med ulike stemninger. For meg viser de hvor mye det fortsatt er å utforske i et motiv vi tror vi kjenner.

Hun visste naturligvis ingenting om kunsthistorie, stuevegger eller god og dårlig smak.

Hun hadde funnet en bjørk med fristende skudd.

Jeg hadde funnet mitt neste bilde.