Er en selvlært kunstner akseptert i kunstverdenen?

La oss være ærlige – når noen spør hva du har studert, og du svarer «YouTube og desperat eksperimentering», får du ikke akkurat det samme ærbødige nikket som dem som kan vise til fire år på kunstakademiet. Men vent litt – kanskje er det nettopp poenget?

Selvlærte kunstnere er en herlig gjeng som aldri satte sine ben på en tradisjonell kunstskole, men som likevel har mestret penselen, blyanten eller de digitale verktøyene gjennom den eldgamle metoden: prøve, feile, prøve igjen. Og kanskje google litt underveis.

For mange virker tanken på å lage kunst seriøst omtrent like oppnåelig som å vinne i lotto – særlig når man tenker på studielån. Men her er de gode nyhetene: Selvlærte beviser gang på gang at du ikke trenger et diplom på veggen for å skape kunst som berører.

Visst er det krevende å stå der uten kunstakademi-stempelet. Men selvlærte har noen skjulte fordeler. For det første er de ikke skolert til å tenke innenfor boksen – fordi ingen har fortalt dem at boksen finnes! Mens andre lærte «slik gjør man det», lærte de selvlærte seg «hva om jeg prøver det SÅ?»

Det er noe befriende ved å slippe de faste rammene i en tradisjonell kunstutdanning. Du kan bruke tirsdagene på akkurat det du brenner for, ikke det pensum bestemmer. Vil du male katter i romdrakt? Kjør på! Abstrakte bilder av følelsen av å finne to like sokker? Perfekt!

Og la oss snakke om stil. Selvlærte utvikler ofte et særpreg som er umulig å overse. Personlige erfaringer og en litt skrudd tilnærming gir kunst som føles frisk og ekte. Kunstverdenen er faktisk litt lei av det samme gamle – den lengter etter noe nytt, noe som får folk til å stoppe opp og tenke: «Wow, DET har jeg aldri sett før!»

Men det er ingen dans på roser. Å være selvlært krever jernvilje, tålmodighet og evnen til å si «Det var en lærerik opplevelse» når du egentlig mener «Jeg kastet bort tre timer». Du må være din egen strengeste lærer, din mest tålmodige heiagjeng og din mest ærlige kritiker – alt på én gang. Det er utmattende, men også uendelig tilfredsstillende.

Så hva er moralen? Selvlærte er levende bevis på at lidenskap, dedikasjon og en porsjon sunn galskap kan ta deg langt. De minner oss om at kunst handler om visjon, ikke godkjenning. Om uttrykk, ikke eksamenskarakterer.

Sitter du der og tenker at du kanskje skulle prøvd, men bekymrer deg for mangelen på formell utdanning – slutt med det! Ta fram penselen, lerretet eller nettbrettet. Eksperimenter. Kluss det til. Prøv igjen. Kanskje blir du den neste som får noen til å spørre: «Vent litt, du gikk IKKE på kunstskole?»

Jeg vet selv noe om dette – jeg begynte å male digitalt i 2019, 66 år gammel og uten en dag på kunstskole. Se hvor det har ført meg hos HareideART.