Hver eneste piksel er skapt av et menneske. Derfor begynner det å bety noe igjen.

Forrige måned datt det inn en velmenende melding i innboksen min, fra en som lurte på hvilket AI-verktøy jeg bruker for å «generere» kunsten min.

Jeg tenkte meg om. Jeg ble ikke fornærmet — men jeg kjente meg igjen i noe. Bak det bildet lå timevis med lag på lag i Procreate, bygget opp med samme tålmodighet som når min kone quilter/patchwork — sting for sting, lag for lag. Det føltes litt som å spørre en snekker som nettopp har brukt uker på å bygge et møbel for hånd, hvilken IKEA-katalog han kopierte.

Jeg har aldri skrevet en eneste prompt for å lage et kunstverk. Ikke én eneste. Hver fjord, hver abstrakte form og hvert lag med farger du ser i arbeidene mine, er skapt med min egen hånd – finger mot glasset på en iPad Pro, i Procreate, strøk for strøk. Det finnes ingen knapp jeg kan trykke på som leverer et ferdig bilde. Det finnes bare meg, skjermen og alle timene det tar.

Jeg forstår godt hvorfor spørsmålet dukker opp. For mange har «digital kunst» nesten blitt et synonym for «AI-kunst». Timingen var rett og slett litt uheldig for min del. Jeg begynte å arbeide med dette som selvlært kunstner allerede i januar 2019 – flere år før de fleste hadde hørt om generative AI-modeller. Jeg ønsket bare å fortsette å skape etter at jeg gikk av med pensjon som sivilingeniør. Jeg ante ikke at jeg en dag skulle bli en fotnote i andres fortelling om hva digital kunst er.

Så la meg fortelle hva digital kunst faktisk er – sett gjennom øynene til en som hele tiden har gjort det på den langsomme måten. Først vil jeg bare nevne at jeg aldri har malt med pensel og malingstuber, men det har sin forklaring i at jeg ønsket den friheten det gir å male nårtid og hvorhen jeg selv ønsket det.

Dette er hvorfor

Men gjennom disse årene har jeg oppdaget noe.

Det er i langsomheten ærligheten bor.

Hvert eneste valg er mitt eget valg. Hvis noen spør hvorfor jeg gjorde noe på en bestemt måte, finnes det et ekte svar. En virkelig person tok den beslutningen. Ikke en algoritme som forsøkte å gjette hva jeg kanskje ville like.

Og jeg tror det begynner å bety noe igjen.

For ikke lenge siden leste jeg om utviklingen i markedet for digital kunst. Prisene har falt, og selv kunstnere som bygget hele sitt navn rundt digitale verk, vender i større grad tilbake til fysiske medier.

Jeg forstår hvorfor.

Når en kategori oversvømmes av noe en maskin kan produsere i enorme mengder, blir ikke menneskeskapte verk dårligere.

Det blir bare sjeldnere.

Og det som er sjeldent, blir sett på med andre øyne.

Slik gjør jeg det

Det begynner med struktur, ikke med en setning.

Jeg tilbrakte store deler av yrkeslivet som sivilingeniør. Jeg tenkte på belastninger, balanse og hvordan konstruksjoner holder seg oppe. Den måten å tenke på har aldri forlatt meg.

Jeg merker at jeg holder meg skarpere av det. Perspektiv, dybde, visualisering, lys og skygger er ferdigheter som har kommet inn i livet mitt som en uventet gave, sent i livet, og som fortsatt utfordrer meg akkurat passe.

Når jeg åpner et tomt lerret, beskriver jeg ikke hva jeg ønsker, og venter på et resultat. Jeg bygger bildet – lag for lag – slik man bygger alt som skal tåle tidens prøve.

Først kommer en form. Så en ny, som justeres i forhold til den første. Deretter farger. Lys. Skygger. Så den førtiende lille justeringen som ingen andre enn jeg noen gang kommer til å legge merke til.

Det kan ta dager. Noen bilder tar enda lengre tid.

Det finnes ingen skjult snarvei i programvaren. Procreate vet ikke hva jeg lager før jeg selv har laget det.

Det går saktere – og jeg har sluttet å kjempe mot det.

Jeg skal ikke late som om det aldri stikker litt.

Noen kvelder ser jeg hva en bildegenerator kan skape på ti sekunder, mens jeg fortsatt sitter og vurderer hvordan lyset skal falle over en fjord jeg har malt hundre ganger før – og fortsatt føler at jeg ikke helt har fått riktig.

Og dette er resultatet

Hvert kunstverk jeg lager utgis derfor i et opplag på maksimalt femti signerte og nummererte Giclée-trykk. Ikke fordi femti er et magisk tall, men fordi en begrensning bare har verdi når det er et menneske – og ikke en algoritme – som har bestemt hvor grensen går.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener AI-kunst er feil, eller fordi mennesker som bruker slike verktøy gjør noe mindre verdifullt.

Det er ikke den diskusjonen jeg ønsker å ta.

Jeg skriver dette fordi jeg ønsker at de som kjøper kunsten min – eller bare bruker et par minutter på å se på den – skal vite hva de faktisk ser.

De ser timer.

De ser konsentrasjon.

De ser oppmerksomhet.

De ser en pensjonert sivilingeniør fra Narvik som fortsatt er litt overrasket over at livet førte ham hit – og som fremdeles skaper hvert eneste strøk selv.

Ingen prompt har noen gang vært en del av kunsten min. Les gjerne mer om hva som faktisk skiller et giclée-trykk fra en vanlig poster.

Og slik har jeg tenkt å fortsette.

Hvis du er nysgjerrig på hvordan alle lagene ser ut før de blir til et ferdig kunstverk, kommer jeg snart til å dele mer av arbeidsprosessen min her.