Jeg har alltid sagt at det viktigste er å lære seg å lære

Så sluttet jeg nesten å gjøre det selv.

Det er én ting jeg har sagt igjen og igjen gjennom store deler av livet.

Til mine studenter.

Til mine barn.

Og senere til barnebarna:

Den viktigste kunnskapen du tilegner deg gjennom utdanning, er ikke nødvendigvis det som står i lærebøkene. Det viktigste er at du lærer deg å lære.

Jeg mente det da.

Jeg mener det fortsatt.

Kunnskap foreldes. Teknologi forandrer seg. Metoder vi betraktet som selvfølgelige for tjue år siden, kan være nesten irrelevante i dag.

Men kan du lære, kan du begynne på nytt.

Det har vært en slags grunnsetning for meg gjennom et langt yrkesliv som ingeniør og førstelektor.

Jeg har til og med skrevet bøker om det. Om å studere effektivt. Om å få hodet på høygir. Om hvordan vi tilegner oss kunnskap og bruker den.

Så det er med en viss porsjon selvironi jeg må innrømme følgende:

Jeg trengte visst et oppfriskningskurs selv.

Jeg hadde fått mer tid – og begynte å kaste den bort

Det skjedde ikke plutselig.

Det var ingen bestemt tirsdag hvor jeg våknet og bestemte meg for at fra nå av skulle jeg bruke deler av livet mitt på meningsløs scrolling.

Det skjedde langsomt.

Litt nyheter.

Facebook.

En interessant artikkel.

Et innlegg noen hadde delt.

Så et nytt.

Et lite sveip med fingeren, og der lå det noe annet som så interessant ut.

Og enda noe.

Det er jo underholdende.

Det er nettopp derfor vi gjør det.

Men etter hvert begynte jeg å legge merke til hvor mye tid som faktisk forsvant.

En halvtime her.

Tjue minutter der.

Kanskje en time om kvelden.

Tid som ikke føltes bortkastet mens jeg brukte den, fordi jeg hele tiden fikk små doser med informasjon.

Men når jeg etterpå forsøkte å svare på spørsmålet:

Hva lærte jeg egentlig?

ble det ofte ganske stille.

Jeg hadde konsumert mye.

Jeg hadde lært forbausende lite.

Og tiden?

Den fikk jeg ikke tilbake.

Det var egentlig litt pinlig

For dette var jo nettopp det motsatte av det jeg hadde forsøkt å lære andre.

Jeg hadde gjennom et langt liv vært opptatt av læring.

Ikke bare av å samle informasjon, men av å forstå den, bearbeide den, stille spørsmål ved den og bruke den.

Likevel hadde jeg gradvis begynt å forveksle informasjon med kunnskap.

Det er en viktig forskjell.

Telefonen min kan gi meg mer informasjon på én kveld enn jeg kunne finne på et bibliotek i løpet av flere dager da jeg var ung.

Men det betyr ikke at jeg lærer mer.

Kanskje tvert imot.

For det neste interessante dukker opp før jeg rekker å tenke ferdig på det forrige.

Vi leser.

Sveiper.

Ser.

Klikker.

Og fortsetter.

Det føles som aktivitet.

Men aktivitet er ikke nødvendigvis læring.

Så kom jeg over 5-timersregelen

Navnet er ikke spesielt spennende: The 5-Hour Rule.

Men tanken bak den traff meg.

Begrepet ble popularisert av entreprenøren Michael Simmons, og ideen forbindes ofte med Benjamin Franklin og hans vane med å sette av regelmessig tid til lesing, refleksjon og personlig utvikling.

Prinsippet er enkelt:

Sett av omtrent én time om dagen, fem dager i uken, til bevisst læring.

Ikke scrolling.

Ikke e-post.

Ikke dagens gjøremål.

Og heller ikke bare tilfeldig lesing.

Tiden brukes på tre ting:

Lære. Reflektere. Eksperimentere.

Du lærer noe nytt.

Så stopper du.

Hva betyr dette?

Hva sitter jeg egentlig igjen med?

Er jeg enig?

Hvordan passer dette med det jeg allerede vet?

Og til slutt gjør du noe med det.

Du prøver.

Tester.

Skriver.

Maler.

Endrer.

Feiler.

Justerer.

Så lærer du litt til.

Det var den delen jeg hadde mistet

Jeg hadde ikke sluttet å være nysgjerrig.

Langt ifra.

Jeg leser om kunst, SEO, AI, markedsføring, nettsider, psykologi og mye annet.

Problemet var at læringen etter hvert var blitt tilfeldig.

Jeg kunne lese fem artikler om hvordan kunstig intelligens vil påvirke søkemotorene.

Interessant.

Så videre.

En artikkel om Pinterest.

Interessant.

Videre.

Et innlegg om kunstmarkedet.

Interessant.

Videre.

Og plutselig hadde det gått en time.

Jeg hadde fått masse informasjon.

Men jeg hadde ikke stoppet opp én eneste gang og spurt:

Hva skal jeg gjøre med dette?

Der ligger kanskje den viktigste forskjellen mellom scrolling og læring.

Scrolling har ingen retning.

Læring har det.

Jeg bestemte meg derfor for å gjøre et lite eksperiment

Ikke slutte med telefonen.

Ikke slette Facebook.

Ikke erklære krig mot internett.

Jeg har blitt gammel nok til å være skeptisk til store livsendringer som begynner på en mandag.

Jeg ville bare flytte litt av tiden.

Fra tilfeldig konsum til bevisst læring.

En uke kan for eksempel se slik ut:

Mandag: Lese om hvordan AI påvirker søk og hvordan mennesker finner kunst på nettet.

Tirsdag: Undersøke hvordan dette faktisk påvirker min egen nettside.

Onsdag: Endre én produktside eller artikkel basert på det jeg har lært.

Torsdag: Prøve noe nytt på Pinterest eller Substack.

Fredag: Stoppe opp og spørre: Hva fungerte? Hva fungerte ikke? Hva lærte jeg?

Det høres nesten latterlig enkelt ut.

Det er det også.

Men forskjellen er betydelig.

Jeg går fra:

Hva kan jeg lese nå?

til:

Hva ønsker jeg å lære nå?

Det er to helt forskjellige spørsmål.

Kanskje fem timer ikke er poenget

Jeg tror faktisk navnet på regelen kan være litt misvisende.

For meg handler dette stadig mindre om fem timer.

Det handler om intensjon.

Fem timer med tilfeldig surfing er fortsatt fem timer med tilfeldig surfing.

Tjue minutter hvor du virkelig forsøker å forstå noe, reflekterer over det og prøver det ut, kan være langt mer verdifullt.

Derfor har jeg heller ikke tenkt å sitte med stoppeklokken.

Jeg ønsker bare å beskytte en del av tiden min mot tilfeldighetene.

For tiden har fått en annen verdi for meg enn den hadde da jeg var 30.

Det betyr ikke at hvert minutt skal være produktivt.

Absolutt ikke.

Vi trenger å gjøre ingenting.

Vi trenger underholdning.

Vi trenger å le av noe tåpelig på Facebook.

Vi trenger kanskje til og med en halvtime hvor fingeren får scrolle helt uten mål og mening.

Problemet oppstår når det vi valgte å gjøre i ti minutter, har tatt en time uten at vi egentlig valgte det.

Det er den tiden jeg ønsker å ta litt tilbake.

Jeg har brukt store deler av livet på å lære andre å lære

Og nå sitter jeg altså her og oppdager at jeg må minne meg selv på min egen gamle læresetning:

Det viktigste du kan lære, er å lære deg å lære.

Forskjellen er at jeg nå ville lagt til én setning:

Du må også fortsette å gjøre det.

Det finnes ingen eksamen ved slutten.

Ingen professor som kontrollerer fremdriften.

Ingen arbeidsgiver som spør om du har oppdatert kompetansen din.

Ingen studieplan.

Det er bare deg.

Tiden din.

Og en verden som fortsatt inneholder ufattelig mye du ikke vet.

Jeg synes egentlig det er en ganske oppløftende tanke.

Jeg har skrevet om læring.

Jeg har undervist i læring.

Jeg har brukt et helt yrkesliv på å lære.

Og nå, i denne fasen av livet, må jeg tydeligvis lære én ting til:

Hvordan jeg tar tiden min tilbake fra scrollingen og bruker litt mer av den på å være nysgjerrig.

Kanskje det er min versjon av 5-timersregelen.

Ikke fem timer for å bli mer produktiv.

Ikke fem timer for å prestere mer.

Men fem timer i uken til å sørge for at jeg fortsatt lærer.

For jeg vet ikke hvor mange timer jeg har igjen.

Men de jeg har, har jeg ikke lyst til å scrolle bort.