Hva Munch og Astrup lærte en pensjonert ingeniør om å male nordnorske fjell

Jeg er utdannet sivilingeniør og har vært førstelektor. Hele yrkeslivet mitt handlet om ting som skulle stemme: mål, beregninger, toleranser. Et fjell var for meg en masse stein med en viss høyde og en viss rasfare.

Så begynte jeg å male. Det var i januar 2019, etter at jeg gikk av med pensjon. Jeg hadde aldri holdt i en pensel. Det nærmeste jeg hadde kommet, var strektegninger. Nå satt jeg med en iPad og en Apple Pencil og prøvde å få fjellene fra barndommen i Narvik til å se ut som jeg husket dem.

De så riktige ut. Og de var helt døde.

Det var da jeg begynte å se ordentlig på de store norske malerne. Ikke for å kopiere dem. Jeg ville forstå hva de visste som ikke jeg visste.

Munch: Det du føler, er også en del av motivet

Det første jeg lærte av Edvard Munch, var noe ubehagelig. Han malte ikke det han så. Han malte det han kjente da han så det.

I «Skrik» er himmelen ikke rød fordi den var rød. Den er rød fordi verden kjentes slik i det øyeblikket.

For en ingeniør er det nesten provoserende. Men det løsnet noe. Jeg skjønte at det jeg kjente da jeg så Ofotfjorden en mørk vinterdag, også var en del av motivet. Kanskje var det den viktigste delen.

Astrup: Landskapet har en historie

Nikolai Astrup malte Jølster igjen og igjen: de samme liene, de samme gårdene, de samme jonsokbålene. Men landskapet hans er aldri bare natur. Det er fullt av liv, arbeid, tro og gamle fortellinger. Fjellet og menneskene hører sammen.

Det lærte meg at et fjell ikke trenger å stå alene i bildet. I Narvik er fjellene viklet inn i jernbanen, malmen, krigen og hverdagen. Når jeg maler Den sovende dronning, maler jeg ikke bare Skjomtinden. Jeg maler fjellet folk i Narvik har gitt et navn, fordi de har sett på det hele livet.

Det jeg aldri kommer til å kunne

Jeg vil være ærlig. Jeg står ikke i samme rekke som Munch, Astrup eller Harald Sohlberg. Jeg har ingen kunstutdannelse, og ingen har lært meg opp. Jeg kaller meg ikke kunstner, av respekt for dem som har brukt et helt liv på faget.

Men å være selvlært betyr ikke at man lærer alene. Jeg har hatt de beste lærerne en kan tenke seg: bildene deres. Har du lyst til å vite mer om hvem som har preget norsk kunst, og hvem som setter preg på den i dag, har jeg skrevet om de mest kjente norske kunstnerne.

Hva jeg prøver å få til

Når jeg maler nordnorske fjell i dag, prøver jeg å huske to ting.

Fra Munch: Ikke mal bare det du ser. Mal det du kjente.

Fra Astrup: Et landskap er aldri tomt. Det bærer på alle som har levd i det.

Ingeniøren i meg er der fortsatt. Han passer på at Revtind har riktig form, og at Tøttatoppen står der den skal. Men han får ikke lenger bestemme fargene. Dem har jeg lært å hente et annet sted.

Kanskje er det dette de store malerne egentlig lærte meg: at nøyaktighet ikke er det samme som sannhet. Og at det er lov å bruke resten av livet på å finne forskjellen.

Vil du se hvordan det har blitt? Se bildene mine fra Narvik. Alle er signerte og nummererte giclée-trykk i begrenset opplag.