Veien under den stille himmelen

Et enslig menneske vandrer gjennom et landskap badet i skumringslys.

Jorden gløder i varme toner av rød og oker, mens himmelen åpner seg i et mykt, blekrosa slør – et møte mellom dag og natt, mellom stillhet og bevegelse.

Den mørke silhuetten i midten blir et symbol på menneskets evige ferd – fremover, innover, mot noe ukjent men nødvendig.

Kontrastene mellom de grønne åsene og det brennende jordlyset skaper en følelse av både ro og uro, som om naturen selv holder pusten et øyeblikk.

Et maleri om overgang, ensomhet og håp – der hvert skritt bærer en stille samtale med lyset.