Jeg må bare si det: Jeg elsker kunst som ikke tar seg selv for seriøst. Perfeksjon er overvurdert, spør du meg. Og nettopp derfor har Mel McCuddin blitt en slags hemmelig inspirasjon for meg. Hvis du ikke har hørt om ham før, var McCuddin en amerikansk kunstner kjent for sine rare, uttrykksfulle malerier – et sted mellom abstrakt galskap og figurativ skjønnhet. Han malte mennesker, dyr og ting som så ut som … tja, noe rett ut av en drøm. Eller et mareritt, men på en god måte.
Start uten en plan
Det som fascinerer meg mest med McCuddin er hvordan han jobbet. Han startet alltid uten en plan – bare kastet maling på lerretet og så hva som skjedde. Ærlig talt, jeg synes det er litt beundringsverdig. Her sitter jeg og skal skrive noe, og bruker halvparten av tiden på å gruble over starten. McCuddin? Han bare klinte til – bokstavelig talt. Etter hvert dukket motivene opp, litt som magi.
Det får meg til å tenke: Hvor ofte holder vi oss tilbake fordi vi vil ha en perfekt plan før vi starter noe? Jeg har selv sittet fast i den fellen. Men McCuddin minner meg om at det er greit å starte i det blå, eller kanskje i det gule med en dash lilla. Det som skjer, skjer. Kanskje blir det noe vakkert. Kanskje blir det rart. Men i det minste skjedde det noe.
Perfekt uperfeksjon
En annen ting jeg digger med McCuddin er at han ikke brydde seg om å male perfekte figurer. Mange av ansiktene han malte ser ut som om de nettopp har våknet fra en skikkelig rar drøm. Og jeg elsker det! Livet er rart. Vi er rare. Så hvorfor late som om vi ikke er det?
Jeg vet ikke med deg, men jeg har brukt altfor mye tid på å prøve å få ting til å se “perfekte” ut – om det er å skrive noe, kle meg, eller bare virke som jeg har alt på stell. Men livet er ikke et polert Instagram-feed. McCuddin minner meg om at det er bedre å le av feilene sine enn å late som om de ikke finnes.
Hva McCuddin lærte meg
McCuddin døde i 2022, men kunsten hans lever videre. Og for meg er det ikke bare bildene som betyr noe – det er filosofien hans. Å våge å begynne uten å vite hvor du ender. Å være modig nok til å la det rare og uperfekte få ta plass.
Jeg tror vi alle har litt å lære av ham. Neste gang jeg prøver noe nytt – enten det er å skrive, male (nei, jeg kan ikke male med oljemaling. Bare digitalt, men det er ikke poenget) eller bare bake en kake uten oppskrift – skal jeg prøve å kanalisere min indre McCuddin. Ikke stresse med resultatet. Bare la prosessen føre meg et sted.
En liten utfordring til deg (og meg)
Så her er dealen: Hva med at vi bare begynner? Ta opp en penn, mal noe rart, dans til en sang som ikke gir mening. Ikke vent på det perfekte øyeblikket, for det kommer aldri. Men kaoset? Det kan bli vakkert – og det kan bli moro.
Takk, Mel McCuddin, for at du lærte meg (og nå kanskje også deg) at kunsten – og livet – handler om å finne skjønnheten i det uventede.