Tilbake i det jeg kalte min "sene ungdomstid" – rundt 40 år og fortsatt fast bestemt på at de beste årene lå foran meg – hadde jeg en sommer som nå føles som et fjernt minne. Den svingete veien inn til Kjøpsvik, som lå under det majestetiske Stetind, hadde akkurat blitt åpnet, og min kompis og jeg bestemte oss for å dra på motorsykkeltur. Hvorfor? Fordi ingenting sier midtlivskrise som to menn på motorsykkel, klare for å fange Norges nasjonalfjell i spektakulære bilder – selvsagt uten en helt konkret plan.
Været var perfekt: milde briser og midnattssol som badet landskapet i et gyllent lys. Vi stoppet ved en rasteplass for å beundre fjellet og ta noen bilder, men utsikten var langt fra det vi hadde forestilt oss. Stetind gjemte seg bak krattskogen, som om det bevisst prøvde å gjøre oss til latter. Det føltes som å se et kunstgalleri gjennom en smal dørsprekk – nok til å friste, men frustrerende ufullstendig.
Naturligvis trodde vi at løsningen var å klatre høyere. Jo høyere opp, jo bedre utsikt, ikke sant? Vel, feil igjen. Vi snublet gjennom tett skog og røtter som virket plassert der kun for å teste tålmodigheten vår. Ironisk nok ble Stetind mindre synlig jo høyere vi gikk. Det var som å prøve å beundre digital kunst ved å stå altfor nær skjermen – detaljene forsvinner, og du ser bare pikslene.
Til slutt møtte vi en gruppe fjellfolk, velutstyrte og tydelig mer erfarne enn oss. Da vi forklarte vår naive plan, smilte de overbærende. "Jo høyere dere går, jo mindre ser dere av fjellet. Skal dere virkelig se Stetind, må dere ned til fjorden," sa en av dem. De pekte mot noen gamle naust ved sjøen. Det føltes absurd å måtte gå nedover for å finne en bedre utsikt, men etter litt klaging og en god latter fulgte vi rådet deres.
Nede ved naustene forstod vi hva de mente. Fra fjorden reiste Stetind seg i all sin prakt, badet i midnattssolens varme lys. Det var et syn som tok pusten fra oss, og vi knipset utallige bilder. Lite visste jeg da at dette ene bildet skulle bli en viktig del av mitt kreative arbeid senere i livet.
Nå, mange år etter, har jeg etablert mitt eget nettgalleri der jeg selger digitalt malte bilder, trykket som giclée på høykvalitets kunstpapir. Bildet av Stetind er en del av dette galleriet, og det har blitt en påminnelse om at gode perspektiver ofte krever en omvei. På nettsiden min kan du se hvordan dette bildet ble – en kombinasjon av et øyeblikk i naturen og etterarbeid som forvandlet det til digital kunst. Her kan du kjøpe det direkte fra meg og få det levert som et kunstverk til hjemmet ditt.
Denne opplevelsen lærte meg ikke bare viktigheten av perspektiv i livet, men også i kunsten. Som med Stetind handler digital kunst og fotografi om å fange øyeblikk som gir deg en dypere forståelse av skjønnheten i det du ser – enten det er fra en fjelltopp eller et nettgalleri.