Da Stetind nektet å bli fotografert: Historien om perspektiv og omveier
Tilbake i det jeg kalte min «sene ungdomstid» – rundt 40 år og fortsatt fast bestemt på at de beste årene lå foran meg – hadde jeg en sommer som nå føles som et fjernt minne. Den svingete veien inn til Kjøpsvik, under det majestetiske Stetind, hadde akkurat blitt åpnet, og min kompis og jeg bestemte oss for å dra på motorsykkeltur. Hvorfor? Fordi ingenting sier midtlivskrise som to menn på motorsykkel, klare for å fange Norges nasjonalfjell i spektakulære bilder – selvsagt uten en helt konkret plan.
Været var perfekt: mild bris og midnattssol som badet landskapet i et gyllent lys. Vi stoppet ved en rasteplass for å beundre fjellet og ta noen bilder, men utsikten var langt fra det vi hadde forestilt oss. Stetind gjemte seg bak krattskogen, som om fjellet bevisst prøvde å gjøre oss til latter. Det føltes som å se et kunstgalleri gjennom en smal dørsprekk – nok til å friste, men frustrerende ufullstendig.
Naturligvis trodde vi at løsningen var å klatre høyere. Jo høyere opp, jo bedre utsikt, ikke sant? Feil igjen. Vi snublet gjennom tett skog og røtter som virket plassert der kun for å teste tålmodigheten vår. Ironisk nok ble Stetind mindre synlig jo høyere vi gikk. Det var som å prøve å beundre digital kunst ved å stå altfor nær skjermen – detaljene forsvinner, og du ser bare pikslene.
Til slutt møtte vi en gruppe fjellfolk, velutstyrte og tydelig mer erfarne enn oss. Da vi forklarte den naive planen vår, smilte de overbærende. «Jo høyere dere går, jo mindre ser dere av fjellet. Skal dere virkelig se Stetind, må dere ned til fjorden,» sa en av dem. De pekte mot noen gamle naust ved sjøen. Det føltes absurd å måtte gå nedover for å få bedre utsikt, men etter litt klaging og en god latter fulgte vi rådet.
Nede ved naustene forstod vi hva de mente. Fra fjorden reiste Stetind seg i all sin prakt, badet i midnattssolens varme lys. Det var et syn som tok pusten fra oss, og vi knipset utallige bilder. Lite visste jeg da at ett av dem skulle bli en viktig del av mitt kreative arbeid senere i livet.
Nå, mange år etter, har jeg mitt eget nettgalleri der jeg selger digitalt malte bilder, trykket som giclée på kunstpapir av høy kvalitet. Bildet av Stetind er en del av samlingen, og det minner meg om at gode perspektiver ofte krever en omvei. Her kan du se hvordan det ble – et øyeblikk i naturen, forvandlet til et digitalt maleri – og kjøpe det direkte fra meg.
Denne opplevelsen lærte meg viktigheten av perspektiv – både i livet og i kunsten. Som med Stetind handler maling og fotografi om å fange øyeblikk som gir en dypere forståelse av skjønnheten i det du ser, enten det er fra en fjelltopp eller ved fjorden.