Jeg sto i Nanna og Fredrik sitt leilighetskjøkken i går kveld og registrerte hvordan lyset fra taklampen traff det store innrammede fotografiet over benken. Profesjonelt trykk, solid ramme, et sted mellom to og tre tusen kroner fra en av de store norske interiørkjedene. Turkise streker mot kremhvit bakgrunn. Det så utvilsomt gjennomtenkt ut.
Men da jeg kom nærmere, la jeg merke til noe merkelig. Refleksjonen fra taklampen dekket akkurat den delen av bildet som var mest interessant — den eneste plassen hvor fargene faktisk møttes på en måte som fikk meg til å stoppe opp. Jeg endret vinkelen, beveget hodet til høyre, og plutselig var kunstverket tilbake. Litt til venstre, og det forsvant igjen bak lysplampen.
Fredrik kom bort med en øl. “Vi brukte evigheter på å finne det der,” sa han, med en undertone jeg kjente igjen. “Men vi ser egentlig aldri på det lenger. Det henger der, det ser riktig ut, men…” Han lot setningen henge mellom oss.
Han trengte ikke fullføre den. Jeg visste nøyaktig hva han mente.
På vei hjem gjennom Narviks små gater den kvelden begynte jeg å legge merke til vinduene. Leilighet etter leilighet, alle med sine nøye utvalgte prints på hvite vegger. Abstrakte komposisjoner, minimalistiske fotografier, elegante streker. Alt gjennomtenkt. Alt koordinert. Og alt så merkelig likt ut.
Det fikk meg til å tenke på noe jeg lenge har hatt vanskelig for å sette ord på.
Vi lever i en tid hvor kunst på veggene har gått fra å være noe spesielt til å være en selvfølge. Men et sted underveis har mange av oss sluttet å spørre det ene spørsmålet som egentlig betyr noe: Hva vil jeg at dette verket skal gjøre for meg?
For det er en forskjell — en veldig konkret forskjell — mellom kunst som passer inn og kunst som forstyrrer deg. Kunst som dekorerer og kunst som snakker tilbake. Kunst som blir en del av veggen etter tre uker, og kunst som fortsetter å overraske deg etter tre måneder.
Jeg tenker ofte på to av mine egne verk når jeg prøver å forklare denne forskjellen.
Ikonisk rockermusiker er et portrett som ikke lar deg passere uten å møte blikket. Det er noe i holdningen, i måten lyset faller på ansiktet — det stiller deg et stille spørsmål hver gang du går forbi. Den typen kunst som gjør at gjester stopper opp midt i en samtale.
Lift Me Up gjør noe annet, men like kraftfullt. Fargene skifter karakter etter som dagslyset beveger seg gjennom rommet. Om morgenen er det ett verk. Om ettermiddagen er det et annet. Det er den typen verk du tror du kjenner, helt til du plutselig oppdager at du ikke gjør det likevel.
To veldig ulike verk. Men de gjør det samme — de nekter å bli usynlige.
Hos HareideART lager jeg digitale originalverk nettopp for å skape den følelsen. Hvert motiv er malt direkte i Procreate, penseldrag for penseldrag, og trykket som giclée-print på arkivpapir som holder farger i over hundre år. Ikke massereproduksjon. Ikke hyllevare. Verk som er laget for å bli sett på — igjen og igjen.
Hvis du er nysgjerrig på hva som skjer når kunst virkelig slår seg til ro hjemme hos deg, kan du se den aktuelle samlingen her:
→ Se originalverk og prints på HareideART