Kunsten som nekter å bli usynlig: Hva som skiller kunst du lever med fra kunst du bare eier
Tenk på et helt vanlig kjøkken en kveld. Lyset fra taklampen faller på et stort innrammet fotografi over benken. Profesjonelt trykk, solid ramme, kjøpt i en av de store interiørkjedene. Turkise streker mot kremhvit bakgrunn. Det er pent. Det passer. Og ingen i huset har sett ordentlig på det siden dagen det ble hengt opp.
Vi lever i en tid der kunst på veggene har gått fra å være noe spesielt til å bli en selvfølge. Men et sted underveis har mange av oss sluttet å stille det ene spørsmålet som egentlig betyr noe: Hva vil jeg at dette bildet skal gjøre for meg?
Kunst du eier, og kunst du lever med
Kunst du bare eier, fyller en tom flate. Den matcher sofaen, følger fargekartet og blir til slutt en del av veggen. Kunst du lever med, gjør noe annet. Den møter deg. Den ser litt annerledes ut i morgenlyset enn i kveldslyset. Den får deg til å stoppe opp et sekund på vei forbi – også etter flere år.
Jeg tenker ofte på to av mine egne bilder når jeg prøver å forklare denne forskjellen.
Ikonisk rockemusiker er et portrett som ikke lar deg passere uten å møte blikket.
Lift Me Up gjør noe annet, men like kraftfullt. Fargene skifter karakter etter hvert som dagslyset beveger seg gjennom rommet.
To svært ulike bilder. Men de gjør det samme – de nekter å bli usynlige.
Tre spørsmål før du henger opp noe nytt
- Kjenner jeg noe når jeg ser på det – eller synes jeg bare det er pent?
- Tror jeg at jeg fortsatt vil legge merke til det om tre år?
- Ville jeg savnet det hvis det ble tatt ned?
Svarer du ja på minst ett av dem, har du sannsynligvis funnet et bilde du kommer til å leve med – ikke bare eie.
Det er den følelsen jeg prøver å skape med bildene mine hos HareideART. Hvert motiv er malt direkte i Procreate, penseldrag for penseldrag, og trykket som giclée på Canson Infinity Edition Etching Rag II 310 gsm bomullspapir med lysekte pigmentblekk.