La oss ta et skritt tilbake og tenke på et øyeblikk – det ene kunstverket som fikk hjertet ditt til å banke raskere. Kanskje det var på en ferie i Paris, kanskje på en lokal utstilling, eller kanskje en random oppdagelse på nettet. Men én ting er sikkert: Når du møter kunst som virkelig snakker til deg, er det som om universet får en ny farge.
Nå, hva om jeg sier at Jean-Michel Basquiat – denne eksplosive, fargerike og rå kunstneren – er den som får deg til å oppleve det? Ja, vi snakker om mannen som tok graffiti fra de mørke bakgater til de lyseste, mest prestisjefylte galleriene i verden. Basquiat hadde en evne til å blande symboler, ord, farger og historiske referanser til en visuell eksplosjon som fikk oss til å tenke på kunst på en helt ny måte. Fra gategalleriene til de dyreste auksjonene – han var overalt, og på ingen tid ble han en legende.
Så hvorfor skal vi bry oss om Basquiat i dag? Vel, han var mer enn bare en kunstner – han var en opprører. Han brøt ned barrierer mellom høy og lav kultur, og kanskje viktigst av alt: han fikk oss til å stille spørsmål ved alt vi trodde vi visste om kunst.
Og her er det morsomme: Vi har våre egne norske artister som gjør noe helt likt. Der Basquiat satte sitt preg på verden med sin unike, ekspresjonistiske stil, er det flere norske kunstnere som har samme dypt følte, rå energi. La oss ta en titt på dem, for de er ikke bare kunstnere – de er en slags kunstens rockestjerner.
Bjarne Melgaard: Norsk opprører med Basquiat-vibber
La oss begynne med Bjarne Melgaard, en kunstner som kanskje er den norske som kommer nærmest Basquiat når det gjelder den intense, utemmede energien. Melgaard har en sterk tendens til å utfordre samfunnets grenser – og hans malerier og installasjoner utforsker tabubelagte temaer på en måte som kan minne om Basquiats kritikk av maktstrukturer og ulikhet.
Både Melgaard og Basquiat har et behov for å uttrykke den ubehagelige sannheten, og de gjør det på en måte som ikke nødvendigvis er vakker, men heller ærlig. Der Basquiat sprayer grafitti på bygninger i Lower Manhattan, kan Melgaard være like uredd med sine symboler og rå uttrykk i sine verk. Begge kunstnere gjør kunsten til et verktøy for sosial kritikk og utfordrer det etablerte.
Bjørge Rødfjell: Graffiti møter klassisk kunst
Så er det Bjørge Rødfjell. Hvis Basquiat er kongen av grafitti, er Rødfjell som den norske arvtakeren med sitt blanding av klassisk figurativ kunst og urbane elementer. Rødfjell spruter farger og symboler på lerretet på en måte som umiddelbart fanger øyet, og han er ikke redd for å blande ord og setninger i sine malerier. Det minner virkelig om Basquiat – som brukte både symboler og ord for å kommunisere sitt budskap til verden.
Rødfjell har selv nevnt Basquiat som en stor inspirasjon, og det er lett å se hvorfor. Både hans sterke farger og de urbane elementene gjør at man umiddelbart føler at man står overfor noe ekte og usminket, akkurat som Basquiat gjorde.
Vanessa Baird: Fargerik og kaotisk
Så har vi Vanessa Baird – en kunstner som kan beskrives som like fargerik og kaotisk som Basquiat, men med en norsk vri. Bairds ekspressive og ofte surrealistiske stil er kjent for å formidle sterke følelser og samfunnsanalyse. Hennes verk er visuelle stormer som river i betrakteren, akkurat som Basquiats malerier gjorde med sin intense energi.
Hun fletter sammen personlige opplevelser med universelle temaer – det være seg kritikk av samfunnet eller refleksjoner over menneskets tilstand. Som Basquiat evner Baird å balansere mellom det personlige og det universelle, og dette er en av de viktigste parallellene mellom deres arbeid.
Martin Whatson: Fra gata til galleriene
Hva med Martin Whatson, da? Han er en annen kunstner som har flyttet fra gatekunst til galleriene på en måte som minner om Basquiats reise. Whatson har sin opprinnelse i street art, men han har forfinet sitt uttrykk og integrert grafitti-elementer i en mer polert form for å nå ut til et større publikum.
Det som er kult med Whatson er at han holder fast ved gatekunstens opprinnelse – de sterke linjene, de enkle men kraftige visuelle elementene – samtidig som han jobber med det mer tradisjonelle kunstspråket. Det er på en måte Basquiat på norsk, men på en mer tilgjengelig måte, der kunstens opprinnelse er gatekunst, men den tekniske utførelsen er raffinert.
Christopher Nielsen: Popkulturens rene energi
Og til slutt tar jeg med, Christopher Nielsen – en kunstner som blander popkultur, tegneserier og gatekunst på en energisk måte. Hans fargerike stil og samfunnskritiske tematikk trekker paralleller til Basquiats verk, der popkulturen, humor og alvor blandes sammen. Nielsen gjør kunst som får deg til å le og tenke på samme tid, akkurat som Basquiat brukte sin kunst til å utfordre samfunnet gjennom sine visuelle narrativer.
Konklusjon: Kunst er evig, og Basquiat lever videre
Basquiat lever videre, ikke bare i sine egne verk, men også i arbeidet til kunstnere som Melgaard, Rødfjell, Baird, Whatson og Nielsen. Kunst er ikke bare noe du kjøper for å pynte på veggen – det er en måte å stille spørsmål, utfordre normer og få folk til å tenke. De norske kunstnerne som er inspirert av Basquiat minner oss om det samme: Kunst kan være både vakker og rå, både kaotisk og gjennomtenkt. Og hvis det får hjertet ditt til å banke, er det akkurat det det skal være.
Så neste gang du ser på et kunstverk som får deg til å stoppe opp, husk at det kanskje har blitt til gjennom samme type intense tanker og følelser som drev Basquiat – og at det finnes mange norske kunstnere der ute som tar denne arven videre.