Han så henne allerede på avstand. Rosa satt uvanlig rank denne gangen, som om ryggen bar noe hun ennå ikke hadde sagt høyt. Skjerfet hun pleide å kaste løst over skuldrene var nå drapert stramt rundt halsen. Boken, som vanligvis hvilte som et anker i fanget hennes, var borte. I stedet lå hendene åpne i fanget, tomme – eller ventende.
Parken var i forvandling. Mai hadde brutt seg inn i landskapet med en blanding av lys og løfter. Trærne sto i grønnflammet prakt, og solen strøk over vannflaten som om den kjælte med minnene som lå gjemt der. Han kjente den milde lukten av nyklippet gress og den svake sødmen fra syriner et sted i nærheten.
Han satte seg ved siden av henne, i den faste avstanden de hadde utviklet over tid. Ikke for nært. Ikke for langt unna. Bare akkurat nok til at de kunne kjenne tilstedeværelsen uten at ordene ble påtrengende.
– Du kom, sa hun.
Han så på henne.
– Ja. Som vanlig.
Han svarte ikke, men ventet. Det var hennes rytme de fulgte, som alltid.
– I dag kjentes det viktig at du kom, sa hun stille.
Han svarte ikke, bare nikket svakt. Det var hennes rytme de fulgte, som alltid.
– Husker du ofte hva du drømmer om om natten? spurte Rosa, blikket vendt mot vannflaten.
Han tenkte seg om.
– Jeg vet som regel at jeg har drømt, men hva det var… det glipper. Det blir bare en følelse igjen, sa han.
– Ja, det er sånn med meg også, svarte hun. – Men i natt husker jeg det klart.
Det ble en litt lengre pause. Det var bare løvet som virvlet i vinden rett foran benken man kunne høre.
– Jeg løp i natt, sa hun plutselig. – I drømmen, altså.
Han løftet et øyenbryn. Hun fortsatte:
– Jeg løp bak en kirke. Ned en bakke. Det var mørkt, men korset var der. Du vet – det lyset på tårnet. Det som aldri slukkes.
Han nikket sakte. Hun så ned mot hendene sine, som om hun fortsatt kjente bakken under føttene i drømmen.
– Og jeg bar noe. En sekk. Eller et minne. Kanskje en skam. Den var tung, men det var ikke vekten som plaget meg mest. Det var lydene den laget. Som om noe inni klirret. Ikke metall, men minner. Bilder. Ord. Stemmer.
Hun så ikke på ham da hun sa det. Hun var i drømmen nå, langt inne, som om hun fortsatt gikk.
– Jeg kunne ikke se innholdet, men jeg visste det var gammelt. Noe jeg hadde båret lenge. Ikke med vilje. Det var som om jeg en gang hadde plukket det opp fordi jeg trodde jeg måtte. Kanskje noen ba meg om det. Og så ble det bare værende. En del av meg.
Hun strøk hånden over kneet sitt. En liten bevegelse, men det var som om hun forsøkte å børste bort en rest av tyngden.
Et øyeblikk ble hun stille. Det samme ble landskapet rundt dem.
Det skarpe lyset fra solen, som til nå hadde ligget som et mykt slør over stien og vannet, ble plutselig forstyrret da en tung sky gled foran solen. Skyggen forandret stemningen mellom trærne. Den lune kroken av parken hvor de satt, mellom de gamle eikene, fikk en mørkere tone. Fargene ble dempet, og vinden virket kjøligere, selv om den var den samme.
Han så hvordan lyset skiftet i ansiktet hennes, men sa ingenting. Bare ventet.
– Jeg gikk bak kirken og ned en bakke. Gresset var vått, og skoene mine var feil. De sank nedi, men jeg ville ikke stoppe. Jeg hadde følelsen av at noe bak meg nærmet seg – ikke fysisk, men som et press. Som skyld. Kanskje stemmen til moren min. Eller stemmen jeg ga henne, etter at hun døde.
Hun lo kort. Ingen latter som ventet svar, bare en liten flik av selverkjennelse.
– Og så… kom jeg til et tre. Et stort, gammelt ett. Jeg satte sekken ned og lente meg mot stammen. Jeg tenkte: “Hvis jeg setter den her, og går, kanskje jeg kan komme tilbake uten den.”
– Og gjorde du det? spurte han lavt.
Hun så på ham, med et blikk som var både her og et annet sted.
– Nei. Jeg våknet. Akkurat da jeg reiste meg for å gå.
Men det rare var… jeg våknet lettere. Som om drømmen hadde gjort det jeg ikke har klart i våken tilstand.
Som om jeg hadde fått øvd meg på å gi slipp.
Han kjente hvordan noe i brystet åpnet seg. Ikke i medlidenhet, men i gjenkjennelse.
– Jeg kunne ikke se innholdet, fortsatte hun. – Men jeg visste det var gammelt.
Noe jeg hadde båret lenge. Ikke med vilje. Det var som om jeg en gang hadde plukket det opp fordi jeg trodde jeg måtte. Kanskje noen ba meg om det. Og så ble det bare værende. En del av meg.
Et fjernt ul signaliserte noe annet. Man kunne høre en ambulanse i den bortre utkanten av parken, svak og utydelig i starten.
Så kom den nærmere, raskere. Den skar gjennom luften og dro plutselig forbi i gatene rett bak der de satt, før den forsvant igjen, lyd for lyd, inn i det fjerne.
Stillheten gled sakte tilbake til normalen.
Han så bort, ut mot vannet, som nå lå speilblankt mellom trekronene.
– Jeg tror ikke vi vet hvor mye vi bærer før vi prøver å sette det fra oss, sa han lavt.
Han så for seg en gammel koffert med rustne låser, fylt med ting han en gang trengte, men som nå bare gjorde ham trett.
– Nei, sa hun. – Og kanskje vi heller ikke vet hvem vi er før vi våger å gå videre uten det.
Han vendte blikket tilbake mot henne, og hun møtte det uten å nøle.
– Og hva tror du var i sekken? spurte han, mykt.
Hun trakk på skuldrene.
– Deler av meg. Versjoner jeg ikke lenger trenger.
En datter som ville være til lags.
En kone som bevarte freden.
– En kvinne som bar på skam hun ikke engang forsto hvor kom fra.
Hun pustet dypt. Han hørte det som en bølge mot land. Stillheten mellom dem ble tettere, men ikke tung. Som om de begge satt i noe som ikke trengte å forklares.
Et barn ropte et sted bortenfor trærne. En ball traff grusen med et dump, og et kort øyeblikk ble samtalen mellom dem lagt under lydene av en annen virkelighet – den som alltid rullet videre, uavhengig av minner og sekker og gamle sår. Noen dager kunne han misunne det. Den uanfektede rytmen i små kropper som løp uten å vite hvorfor, bare fordi verden fortsatt var stor og kroppen ville fremover. Han kunne huske følelsen – som et trykk bak brystbenet, som måtte ut i beina, ut i farten.
– Det du sier… det minner meg om en sang jeg hørte nylig, sa han. – Den hadde en strofe med “rist dem av deg”.
Jeg tror det er akkurat det den sier: ikke alt må forstås. Noe må bare ristes av.
Hun lo kort igjen, men denne gangen var det noe varmt i tonen.
– Ja. Og så gikk sangen videre: “Hei, gamle mann, takk for at du kom innom.”
Han lo nå, lavt og ekte.
– Jeg føler meg sett, sa han.
Hun snudde seg mot ham.
– Vet du, jeg tenkte på det. Hvorfor vi sitter her. Hvorfor du kommer. Hvorfor jeg blir.
Han møtte blikket hennes.
– Kanskje fordi vi ikke krever noe av hverandre, svarte han.
– Nei. Vi bare kommer. Og vi bærer. Og så… kanskje vi legger ned noe av det.
Han nikket.
– Og kanskje vi etter hvert bare sitter igjen med det som er ekte. Det som løfter. Reiser oss opp.
Hun smilte. Det var ikke et lett smil, men et med innsikt. Et slikt smil som visste at livet ikke alltid løftet – men at det innimellom tillot oss å strekke nakken, puste inn, og kjenne oss levende igjen.
– Jeg vet at jeg ikke kan gå tilbake og endre noe, sa hun.
– Men jeg kan åpne øynene nå. Jeg kan lukke den døren jeg lot stå på gløtt.
– Og kanskje du kan løpe, sa han.
– Ja, svarte hun. – Men denne gangen ikke for å flykte. Bare for å kjenne friheten i beina.
Et vindkast strøk over vannflaten. Hun trakk skjerfet litt tettere rundt seg.
– Du vet, det er 73 år i denne kroppen nå, sa hun. – Og jeg har bodd alene de siste ti.
Han så på henne og nikket.
– Det er 73 her også, sa han. – Men det tok meg fire år etter at hun døde før jeg klarte å sette meg på denne benken.
– Kona di?
– Ja. Hun døde stille. Men tomrommet bråkte i lang tid etterpå.
Hun la hånden over hans. Kort, men ikke tilfeldig.
– Jeg visste ikke det. Men jeg kjenner det igjen.
– Du?
– Jeg har ikke vært gift på mange år. Jeg tror jeg trakk meg unna lenge før jeg egentlig var alene.
Han så ned på hendene sine. De var blitt eldre. Mer gjennomsiktige. Men de kunne fortsatt holde. De kunne fortsatt lytte.
– Rosa?
– Ja?
– Jeg er glad du fortsatt lar lyset stå på.
Hun smilte.
– Jeg vet. Og jeg er glad du banker på.
Bak dem suste en sykkel forbi. En unge lo høyt i det fjerne. Over trærne, nær korset hun hadde drømt om, suste et sivspurvpar gjennom luften – og noe i den enkle bevegelsen fikk henne til å rette seg opp litt. Ikke for å være rak. Bare for å kjenne at hun fortsatt kunne løfte seg.